Uke 49
Phantomband – Freedom of Speech og S/T (1980/1981/2010) GER – Art Rock
Dette her er litt spesielle greier. En finner veldig lite informasjon om hva dette er på nettet, men jeg kan forklare: Dette er et orkester som ledes av trommisen i Tyske Can, mest kjent for en av pionerne innen krautrock sjangeren. Her lener vi oss mer over på The Residents, Peter Gabriel, jazz rock territoriet. Men du kan også tydelig høre at han kommer ut fr støpeskjeen til Can soundet – det monotone, hvor du finner detaljer som gjorde bandet så unikt. Her er ukens – slik musikk lager man ikke lenger.
Nick cave & The Bad Seeds – B-Sides & Rarities (2021) AU – Alternative/Indie Rock
En samling med mye rart som er (forståelig nok) utelatt fra andre album. Det foreligger en del 1 i denne samlingen. Jeg er en stor beundrer av gutten så jeg regner med at den også blir hanket inn etter hvert. Jeg vil skrive litt mer om Cave når jeg tar for meg det nye albumet hans. Dette er en liten forsmak.
Nutz – Nutz Too..(1975/2018) UK – Hard Rock
Liverpools ukjente kvartett. Knall tøff rock fra en (av de mange) ukjente band som spilte feit rock og kom selvfølgelig i siste vogn i hard rock toget som kom tidlig på 70 tallet. Lokomotivet var de etablerte Deep Purple og Led Zeppelin, bare for å bringe på banene hva vi kan referere dette til. Jeg synes også at de ligner veldig på Trapeze og litt Alice Coopersk. Det er bra riffing og tøffe låter, så hvorfor det ikke ble noe av disse, vet ikke jeg – synd. Tre – fire knall album og så var det «tack og hei – nesta tjei» og ferdig med dem – neste takk! Dette er remastret og de tre jeg har er veldig flotte nyutgivelser.
The Who – WHO (2019) UK – Hard Rock
Dette comebacket var overbevisende og veldig bra. Ingen trodde at gutta kunne samle seg igjen og lage en god rocke plate i 2019. Helt suverent. Jeg hadde mange låter på blokka denne gangen og jeg måtte til og med dra inn en bonus låt.
The Jeff Beck Group – Beck-Ola (1969/2004) UK – Hard Rock
Blues rock fra det noen kaller verdens beste gitarist. Jeg oppdaget ikke Jeff Beck før i de senere år, men har fått anskaffet meg det meste av han. Jeg synes det er veldig opp og ned. Ned veldig på 80 tallet (som de fleste artister som flørtet for mye med tiårets lydbilde) opp veldig på 70 tallet (seff). Jeg må si jeg falt veldig for jazz rock platene hans. Her er tradisjonell blues rock med Ronny Wood og Rod Stewart (bl.a.) i bandet. Jeg synes ikke denne er av de beste han har gitt ut grunnet coverlåter og en intetsigende instrumental. Det mer godt fra denne kanten senere. Det skal kort nevnes at denne remaster utgaven er veldig flott.
Budgie If I Were Brittania I'd Waive The Rules (1976/2010) – UK – Hard Rock
Synd at dette albumet ikke er tilgjengelig på Spotify. Jeg fant et par live låter fra albumet, slik at du i hvert fall kan få en viss følelse av hva dette utmerkede bandet fant på i sine gode dager (beklager lydkvaliteten). Eller i det minste de siste gode heavy rock tider. Senere ble de mer og mer heavy metall og mistet mye av sjarmen. Cardiff trioen som aldri møtte opp i samme divisjon salgsmessig som de de delte ofte scenen sammen med der de var ofte oppvarmere, nemlig Black Sabbath. Disse er vel så bra og de ligner på tidlig Rush, før de gikk progg utover 70 tallet. Men liker du «Rush», «Caress of Steel» og «Fly by Night» har du mye å glede deg til med Budgie.
Hawkwind – In Search Of Space (1971/1996) UK – Psychedelic Space Rock
Hawkwinds andre utgivelse. Lemmy kommer først med på neste «Dora…». Her blir de veldig utilgjengelige og speisa. Her ligger dopen langt utenpå, men dette er tidvis kreativt og spennende. Det krever sin mann å holde ut 40 minutter med disse gutta, hvor det kan til tider bli for mye surr. De skal ha for kreativiteten. Bandet holder faktisk fortsatt koken med Dave Brock fra original besetningen. Det som er litt rart er at jeg faktisk synes platene de gir ut nå er bedre enn disse gamle. Her blir det av og til for mye surr og det er vel best for et dopet hode.
Egg – Egg, The Polite Force, The Civil Surface (1970,1971,1974/2008) UK – Cantebury Scene
Knall bra navn og bra plateomslag. En av de store banda i det som vi kaller Cantebury Scene, som sammen med Soft Machine, Gong og National Health gjorde prog /jazz rocken til noe helt spesielt. For de som er mindre bevandret i sjangeren kan jeg nevne at Mike Oldfield og gutta fra Camel også surret rundt i miljøet. Jeg vil nå ta med flere fra denne sjanger i spillelistene fremover for å presentere noe som kanskje en eller annen finner interessant. Ukens: Ikke dans!
Spilleliste:
https://open.spotify.com/playlist/1aqeljhoBMkIlnWIVco7mi?si=a1cecaac62654da9